Dag 8 - 30. Januar
21:28
Jeg befinner meg på en jazzbar i Chinatown. Jeg tok en Grab hit. Sjåføren var en 19 år gammel arkitekt student. Han ville lære seg bedre engelsk. Han sa "Norway is very beautiful!". Jeg sa "Bangkok is a big city!".
Han kjørte Grab ved siden av studiene for å få råd til å "pimp my car". Mens han fortalte dette sippet jeg på en Krating Daeng, Red Bullens stamfar. De kommer i små mørke glassflasker som minner om flasker man kjøper hostesaft i og koster tre kroner (!) for en 330ml flaske. Jeg fant tidligere ut at den originale skaperen av Krating Daeng eier 51% av selskapet som idag eier RedBull. Det gjør meg glad. Jeg har også nylig sett et klipp av Martin Lepperød som sier at toasten på 7-eleven i Thailand er noe av det beste han har smakt. Forbasket hveteallergi. Tenk å bli kvitt den. Da hadde Thailand vært bra da. Er det ikke på tide at det fikses nå? Med AI og CRISPR. Vi har teknologien. Hvem enn "de" er, så må de se å få opp farten.
Om jeg er i Thailand når dette medisinske gjennombruddet blir tilgjengelig er det første jeg skal teste 7-eleven toasten. Jeg drømmer om den toasten. Du kan få den med skinke, pølse. You name it.
Da vi var framme skulle jeg betale arkitektur-student sjåføren min. Det kostet 124 baht. Jeg hadde bare en 500-seddel. Han hadde ikke veksel. Han letet i sekken sin. Jeg foreslo å gå et sted for å veksle.
"Oh. My girlfriend money is here". Han bladde opp fire 100-sedler. Vi vekslet og jeg steg utav bilen til en gate fylt med mennesker, både lokale og turister, sittende på stoler rundt små bord. På bygningen foran meg sto det skrevet i store bokstaver:"BROWN SUGAR".
Jeg bestiller meg en Moscow Mule. Tidligere i dag har jeg vandret rundt i nabolaget nært hotellet mitt. Jeg har lest litt i parken og spist indisk. Denne gangen uten allergisk reaksjon. Jeg merker meg at det dukker opp en dårlig samvittighet for å ikke fylle dagene til brimmen med aktiviteter når jeg først er her. Samtidig er en av mine beste minner fra Sør-Amerika turen jeg hadde for flere år siden, å lese "Brave New World" en dag det var sol i Patagonia. Vi befant oss på en eco-camp hvor alle severdighetene måtte nås ved å haike seg inn til nærmeste tettsted. Macchu Picchu var nice det også, men jeg husker det ikke med like stor varme. Reising for meg, virker det som, handler mer om å gjøre hverdagslige ting på et uhverdagslig sted. Ispedd noen store events. Kanskje. Hvem vet.
Sammen med Moscow Mulen har jeg bestilt meg en skål med nachos. Den har smeltet ost på toppen. Osten har ingen smak overhodet. Toasten på 7-eleven har sikkert masse deilig ostesmak. Salsaen som følger med smaker salsa. Det synes jeg er bra. Jeg liker at ting smaker det de er. Hvis ikke er det så vanskelig å vite hva man skal bestille.
Bandet dukker opp på scenen etter 15 minutters pause. Det går rett inn i en full-on saksofon solo. Det liker jeg. Det slår meg at jeg aldri har sett en asiatisk saksofonist før. Merkelig.
Servitøren her er gammel. Han har jobbet her siden han var 17 år gammel og brenner for Jazz-faget. (Det er hvertfall det jeg ser for meg.)
Nå svinger det i saksofonen her. Saksofonisten er også eldre. Eldre enn de andre i bandet. Han er nok et sted mellom femti og seksti. Han blåser seg ferdig. Publikum klapper. Han nikker. Det er tydelig at han har mottatt applaus for mange lignende soloer før.
Nå er det pianistens tur. Han triller av gårde på tangentene. Én dag skal jeg lære meg å spille sånn.
Next up: bassisten. Det basses opp. Det basses ned. Det varer kortere enn de andre. Så er det trommissen sin tur. Scener fra filmen Birdman og TV-serien Fargo dukker opp i hodet mitt.
Saksofonen skjærer inn igjen og pianoet og bassen joiner. Nå koser de seg. Nå koser jeg meg. I en alternativ verden hadde skulle jeg spilt jazz i Chinatown i Bangkok.
Jeg bestiller meg en Gin-Tonic. Jeg får en Gin-Tonic. Det prøver ikke å være fancy her. Ting er det de sier de er. Utenom osten.
Jeg tenker på brusmerket "BRUS" hjemme. Det syntes jeg ikke noe om. Jeg vil ikke at dagligvare artiklene mine skal ha samme navn som kategorien de er i. Hvis alle haddet gjort det sånn hadde jeg aldri funnet det jeg ville ha. Rent sånn praktisk hadde det blitt et handlemareritt. Kall det gjerne Bruz. Eller Bris. Men hold dere for god for "BRUS".
Jeg googler liste over norsk brus. Listen over Kategori:Brus på Wikipedia er overraskende kort.
- Asina
- Burs med ananassmak
- Club-Mate
- Dr Pepper
- Eventyrbrus
- Fanta
- Faxe Kondi
- Flaskekasse
- Frus
- Ingefærøl
- Irn-Bru
- Jarritor
- Kullsyreholdig vann
- Mountain Dew
- Mozell
- Panteordning for flasker
- Pommac
- Pony Malta
- Schweppes
- Solo (brus)
- Surge
- Tropo
- Urge
Her mangler det flere brus. Cola. Fanta. Love-brus. Pink Panther brus.
Det er godt å vite at det er så mye brus å velge i. Jeg er glad i brus. Energidrikke også. Det sa jeg til tannlegen min for noen uker siden.
"Drikker du mye brus?"
"Ja"
Tidligere hadde jeg dratt på det. Men denne gangen bestemte jeg meg for å bare si ja.
"Du kan vurdere å kutte ned for å unngå at tannemaljen brytes ned"
"Ja"
Jeg har ingen planer om å kutte ned. Han kunne fortelle meg at også vann med smak har lav PH-verdi og er skadelig for tennene. Og at å drikke alt på en gang istedenfor å sippe er fordelaktig. På min forrige arbeidsplass hadde vi årlige helsesjekker hos legen. Da sa han til meg at jeg skulle spise mer frukt og drikke mer vin.
Jazzbandet sier seg ferdig. Ti minutter senere dukker det et nytt band opp. Yngre denne gangen. I starten av 20-årene. De er her for å spille bangers. Olivia Dean, Frank Sinatra, Amy Winehouse, Earth Wind & Fire. De er også fem stykker, men har byttet ut pianoet med en gitar. Elektrisk. En lokal mann som sitter ved siden av meg vifter bort en rap. Det vil jeg helst ha meg frabedt. Jeg vurderer å skule på han, men tør ikke siden jeg er alene her.