Dag 5 - 27. Januar
06:34
Jeg våkner brått. Er det en gråtende baby inne på rommet mitt? Jeg ser meg rundt. Nei. Bare meg. Ute i hotellkoridoren derimot. Det virker som de har valgt dører som også fungerer som lyd forsterkere mellom rommet og korridoren. Spennende.
10:30
Jeg våkner. Klokken er 06:30 hjemme i Norge. Planen min for dagen er å gå til en park like i nærheten og lese litt i Murakami boka mi. Jeg legger inn navnet på parken i Google Maps og ser om det er noen kaffesjapper på veien. Det er det. Jeg smører ansiktet med solkrem, legger boka i sekken og starter vandringen mot Rama VIII Park.
11:45
Jeg har bestilt meg en kaffe på kafeen "Double Slash". Her liker jeg meg. Kaffen smaker lysbrent. Akkurat som jeg liker den best. Jeg lefler med ideen om å sitte her hver morgen i de kommende dagene.
Jeg ser ut på folkene som går forbi. Jeg må nesten ha meg en kaffe til. Jeg går tilbake til kassen og bestiller enda en "hot coffee". Idet jeg får tilbake kvittering forsøker jeg meg: "Khob khun khrap". Utifra ansiktsutrykket til de bak kassen forstår jeg at jeg ikke har nailet uttalen.
"Is that the correct pronounciation? How do you say it?"
Den yngste av de to gjentar ordene, men med et helt annet toneleie enn jeg hadde. Jeg repeterer.
"Very good" sier han. Endelig. Jeg noterer meg ned toneleie i notatboken min.
Jeg tenker på Phil Collins. Jeg leste et sted at han aldri lærte seg å lese noter, og fant opp sin egen notasjon for å skrive ned musikken han lagde. Selv lærte jeg aldri lydskrift på skolen. Ikke fordi jeg ikke fikk det til, det ble bare aldri nevnt av noen av lærerne. Et kunnskapshull forårsaket av det norske skolevesenet. Det var kanskje bare Skudeneshavn barneskole som ikke hadde lydskrift kompetanse. Men når jeg tenker over det har jeg aldri møtt noen som kan lese og skrive lydskrift. Om det er fordi det sjelden dukker opp i samtaler, eller fordi det ikke læres bort lenger vet jeg ikke. Det må jeg huske å spørre folk om når jeg er tilbake i Norge. Uansett, det hadde vært nyttig å kunne nå. Men jeg sier meg fornøyd med stemmeleie-strekene mine.
Jeg drikker ferdig den andre kaffen min og reiser meg.
"Excuse me, where is the toilet?"
Mannen bak kassen snur seg mot kollegaen sin og sier det jeg tolker som "Toilet?".
De utveksler noen ord på thai, før de peker bak i lokalet. Jeg går bort. Jeg bruker urinalet og trykker på nedskyllings knappen før jeg går ut for å vaske hendene. Jeg skrur av vannkranen og tørker hendene. Jeg merker meg en lyd som ikke hører hjemme her. Lyden av vann som treffer gulv. Jeg ser rundt meg. Vasken er skrudd av. Jeg åpner døren til toalettet igjen. Urinalet har hengt seg opp. Vann fosser fra urinalet og ned på gulvet. Hele gulvet er dekket med vann. Jeg ser at nedtrekk håndtaket har låst seg. Jeg dytter det opp igjen. Febrilsk. Det stopper. Jeg ser bort på de to bak kassen.
"Ehm. The toilet got broken. The water thing got stuck."
De forsøker å si "No problem" men jeg ser i øynene deres at dette er et "Big problem". Jeg går ut derfra. Her skal jeg aldri komme tilbake.
12:56
Jeg ankommer parken og undrer på hva som kom først: Benken eller stolpen.
Ordføreren i Bangkok driver visstnok med et prosjekt der det skal være et grønt område innen femten kilometer hvor enn man bor i Bangkok. Jeg liker den tanken. Det føles "solarpunkete" ut. En sjanger som det forøvrig produseres for lite innhold av. Disney gjorde et hederlig forsøk på å løfte sjangeren med filmen "Strange World" i 2022, men den ble aldri noen suksess. Foruten om det vet jeg bare om "Munken og Roboten" bokserien.
En mann med gul hatt sykler forbi.
15:39
Jeg er sulten. Jeg spiser bare ett måltid om dagen og supplerer med snacks. Det er så styrete å finne mat jeg vet jeg kan spise. Jeg finner fram "Bangkok" boka mi og slår opp på området jeg befinner meg i. Jeg finner restauranten"Fried Rice Chicken", hvor de serverer grillet kylling ris. Det må da være mulig å få soya- og hvetefritt. Ovenfor er et avsnitt om Muay Thai og Rajadamnern Stadium. Jeg har ingen videre planer for dagen. Jeg søker opp "Rajadamnern Stadium" i Google for å se om det arrangeres noe der idag.
"Rajadamnern KNOCKOUT - BUY TICKETS".
Jeg trykker på "Buy Tickets" knappen.
16:28
Jeg finner ikke noe sted som heter Fried Rice Chicken. Verken i gata den skal være eller på google maps. Jeg puster tungt. For et styr. Jeg søker etter "restaurants" og finner "Masala India Restaurant" tre minutter unna. Indisk mat tåler jeg. Jeg setter kursen mot Masala.
16:42
Jeg noterer meg at hos Masala har de fortsatt ikke ryddet bort julepynten.
17:17
Maten var god. Jeg er fornøyd med valget mitt. Jeg går ut på gata og finner fram Grab appen, Thailands svar på uber. Tre minutter senere plukker en bil meg opp og kjører mot hotellet mitt. I bilen kjenner jeg halsen tettes. Pokker. Hun må ha brukt soya i butter chicken sausen. Jeg henter frem allergi tablettene og svelger en tørt i mangel på noe å drikke. Jeg finner frem telefonen og spør Claude: "Hvordan fungerer egentlig anti histaminer?"
Claude kan fortelle meg at "Antihistaminer virker ved å blokkere histaminreseptorer i kroppen." og at de "er mest effektive når de tas forebyggende, før histaminfrigjøringen skjer." Svarte.
17:31
Jeg ankommer hotellrommet. Jeg kaster opp. Det er tjueto minutter til muay thai kampen starter. Jeg drikker litt vann. Jeg bestemmer meg for å ta allergitabletter daglig så lenge jeg er i Thailand. Jeg tar sjansen på at kvalmen forsvinner snart og booker en ny Grab til Rajadamnern Stadium.
18:03
Jeg er fortsatt kvalm idet jeg går inn til stadionen. Jeg noterer meg hvor nærmeste toalett er.
19:07
Kvalmen har gitt seg, og blitt erstattet med andre sterke sanseintrykk. Dette er min første bokse kamp. De slår hverandre på ekte! Jeg begynner å forstå hvorfor albue ikke er lov i kickboksing. Samtlige knockouts, hvor motstanderen besvimer og går i bakken, skjer som følge av albue i ansiktet. Én av utøverne får et dypt kutt i panna.
21:30
Er jeg for sart, eller verden for hard? Dette er tanker som går gjennom hodet mitt når kampene er over. Jeg trenger en pallette cleanser. Jeg skriver inn "jazz" i google maps. Det dukker opp en bar som er syv minutter unna. Jeg går mot nåla på kartet.
21:41
Jeg runder et gatehjørne og hører "Take 5" bli spilt lenger nede i gata. Jeg følger musikken og går inn.
22:03
Jeg har kjøpt meg en drink med en grønn chilli i. Bandet ser ut til å være studenter. De er fire stykker: Én synger, én spiller trommer, én spiller el-piano og én spiller saksofon. Perfekt. De spiller bangers som Bee Gees' "How Deep is your love" og City Pop bopen "Mayonaka no Door / Stay With Me". Akkurat slik det skal være. Jazz barer har ofte en tendens til å ha band som spiller obskure jazz-låter ingen (jeg) aldri har hørt før. Give the people what they want sier nå jeg.
Jeg tar et bilde av musikerne. Blitzen er på. Alle snur seg. Jeg blir umiddelbart 64 år gammel. Jeg skrur av blitzen og tar et nytt bilde, fortsatt rød i kinnene.
