Dag 3- 25. Januar
01:28 Norsk Tid/07:28 Thailandsk tid
Flyet har landet. Jeg har sovet noen timer her, noen timer der. Alt går etter planen. Jeg skal trosse jet lagen. I Norge ville jeg ha vært i seng nå. Men her har dagen akkurat begynt. Jeg velger å stille meg i den passkøen som tar lengst tid. Køene til høyre og venstre for meg suser forbi. Jeg ser grettent på de som tidligere var bak meg, men som nå har sluppet gjennom til andre siden. Jeg har havnet bak to uforbredte unge menn som ikke har fylt ut det obligatoriske skjemaet før de kom hit. Amatører. Til slutt slipper jeg gjennom og finner sekken min. Siden jeg allerede har fikset mobildata gjennom Airalo (bruk koden min NORSE15 for 15% avslag på ditt første kjøp) søker jeg opp adressen til hotellet i Google Maps. Først et tog fra flyplassen, deretter et lite bytte til metroen før jeg må spasere én kilometer.
03:28/09:33
Jeg har kommet meg gjennom både toget og metroen. Nå gjenstår bare spaserturen. Jeg får øye på en båndvaran som spiser frokost. Stas.
05:00/11:00
Jeg har sjekket inn på hotellet og tatt meg en dusj. Jeg vurderer om jeg skal ta en liten blund eller suse avgårde til nærmeste marked og finne meg noe mat.
Jeg bestemmer meg for å poppe en liten tur innom 7-eleven butikken som ligger rett utenfor hotellet. Jeg er sjelden på 7-eleven i Norge. Jeg tar turen innom om jeg craver en baconpølse. Eller for en pakke tyggis. Men for alt annet er den butikken useless. Det overrasker meg at disse butikkene går rundt. Det er verd å undersøke om 7-eleven butikkene i Norge er en front for noe lumskt noe. 7-eleven i Bangkok er ikke som 7-eleven i Norge. I Bangkok ligner 7-eleven mere på en Meny. Her er det ferskvare disk, varm mat, enorme mengder snacks. Jeg trenger noe smått å gnage på. Jeg går for åtte store flak med tørket sjøgress, en rød cola pluss en stor flaske vann.
Etter å ha spise seks av de totalt åtte tare-flakene mine legger jeg meg ned på senga for en liten blund.
08:13/14:13
Jeg våkner opp 3 timer senere. Det tar meg en stund å skjønne hvor jeg er.
Jeg har prokrastinert det å lage en reiseplan for turen hver dag de siste fjorten dagene. Dermed har jeg ingen plan. Jeg finner frem Macen og flekker opp Apple Maps. Folk sier den er dårligere enn Google Maps. Men jeg synes den er finere. Jeg koser meg i Apple Maps. Jeg lider meg gjennom Google Maps.
Det finnes en gate som heter Khao San Road. Det er tretti minutter å gå. Jeg har på meg en t-skjorte og en svart dongeribukse. Jeg har lest at i de fleste templer skal man ha på seg langermet skjorte og bukse. Gjelder det når man spaserer rundt i gatene også mon tro? Er det ansett som frekt av meg å sprade rundt med de melaninfattige armene mine eksponert til verden? Jeg tar ikke sjangsen på å fornærme et helt folk på min første dag. Jeg tar på meg skjorta.
08:34/14:34
Varme. Høy fuktighet. Svett nakke.
08:41/14:41
Jeg ankommer Khao San Road. Overveldelse. Folk vil kaste meg inn i barer, selge meg treparaplyer, gi meg armbånd. Jeg er egentlig på jakt etter et sted å spise, men på instinkt sier jeg nei til alle som prøver å kaste meg inn til dem. Når jeg er på enden av gata har samtlige spurt meg. Følgelig har jeg sagt nei til samtlige spisesteder. Det var som pokker. Skal jeg snu og gå tilbake igjen, eller satse på å finne en restaurant uten innkastere lenger fremme? Jeg setter meg ned på kanten av et blomsterbed mens jeg tenker. En scooter sakker ned f0ran meg. Mannen på scootern veiver med armene i en oppover bevegelse. Han har på seg en skjorte der det er trykket et stort tall på ryggen. Det er kanskje ikke lov å sitte her. Han er sikkert politi. Faderullan, nå smeller det. Jeg blir kastet i Thailandsk fengsel på min første dag i Bangkok. Det hadde jeg ikke sett for meg. Nå må jeg ringe den norske ambassaden. Så blir det oppslag i VG. "Mann (31) fengslet i Bangkok", med kommentarer som forsvarer de Thailandske myndighetene. "Man må respektere andre kulturer, dette fortjente han nok." "Jeg er alltid nøye på å lese meg opp på skikker og kultur før jeg drar her sted. Han her virker som et nek som tar seg til rette og ikke respekterer andres kultur. Godt å bli kvitt han!"
Jeg reiser meg. Jeg prøver å konstruere en mine som skal kommunisere til ham på at jeg angrer på det jeg har gjort. Han stopper.
"Where are you going?"
"Nowhere. Sorry, is it not allowed to sit here?"
"Taxi, I can take you. Where you go?"
Kan man ta taxi på scooter?
"Oh nowhere, thank you".
Jeg må få i meg noe mat. Jeg snur, tar et dypt pust og går gjennom gata en gang til. Denne gangen ser jeg på restaurantene på avstand og gjør en vurdering om jeg skal inn eller ikke, før de rekker å spørre meg. Jeg ender opp på "Golf Bar". Den er oransje. Det er ingen der som spiller golf. Det er ingen skjermer der som viser golf. Det henger ikke noen golf effekter der.
Jeg får ikke tid til å undre så mye mer over dette før jeg får servert en meny. Som jeg fryktet. Det står ikke noe allergi informasjon her. Jeg ser gjennom rettene. "Stirred chicken with red curry and rice". Red Curry har vel ikke soya? Jeg spør for sikkerhets skyld.
"Excuse me? Are there, ehm, soy sauce in this?"
"Hmm?"
"Ehm." Jeg prøver å klekke ut en plan for å få han til å forstå hva jeg mener.
"Soy? Sauce? You know like...Soy?"
Å bryte opp ordene "soy" og "sauce" i to forskjellige setninger ser ikke ut til å hjelpe. Jeg drar opp Claude, som jeg allerede har hatt en samtale med angående dette.
"Soy sauce in thai" skriver jeg.
Jeg viser dem dette.
Han ser konsentrert på skjermen, før han tar mobilen ut av hånda mi. "Just one second". Han forsvinner med mobilen min inn på kjøkkenet. Det var som pokker. Jeg visste det var noe muffens her. Hvem kaller stedet sitt "Golf Bar" uten å engang vise golf? Kjeltringer.
Ett minutt senere er han tilbake, med mobilen min i hånda. "Its okay. No soy".
"Okay one of this please. And a coke. To drink".
Har jeg tatt meg vann over hodet? Jeg kan da ikke suse rundt i Bangkok alene jeg? Jeg har jo ikke en gang en reiseplan! Tvilen og overveldelsen brer seg utover brystet. Slik sitter jeg en stund, helt til maten min ankommer. Det er en liten porsjon. Risen er formet som et dyr på tallerkenen. Jeg tar en bit. Enda en. Jeg heller colaen min oppi glasset og tar en slurk. Jeg ser opp. Innkasterne snakker med noen de kjenner. De utveksler noen ord, før han ene drar hånda opp av lomma og viser fingeren. Begge ler. Maten har truffet magen. Jeg blir roligere. Det hadde gjort seg med en liten pils nå.
"Det pleier å få fint å drikke 7fjell småtøs og corona med tanke på allergier. Burde chang øl også gå greit da?" spør jeg Claude
Deilig.
"Excuse me, can I get a Chang beer please"
"A big one?"
"Yes"
Jeg sipper på den store Changen min. Kikker på de som går forbi. Dette går jo strålende.
Etter å ha drukket halve flasken kjenner jeg det kribler i halsen. Pokker. Claude din jævel.
Jeg avslutter dagen med å spasere bort til "Grand Palace". På veien kjøper jeg meg en Mango Sticky Rice. Til min glede så smaker det verken asfalt eller eksos.
Palasset er stengt for dagen, men jeg får en liten sneak peek. Jeg noterer meg at jeg skal besøke det en av de kommende dagene når det er åpent.
