Dag 1 - 23. Januar
19:32
Jeg vet det er skyhøye forventninger til mitt aller første reisebrev innlegg. Simon på jobben satte listen høyt med sitt reisebrev fra Vilnius i desember. Det gjør det vanskelig for meg å måtte bli sammenlignet med noe sånn. Heldigvis har ikke alle som leser dette lest hans brev. For noen er kanskje dette deres aller første reisebrev. Da ligger lista rimelig lavt. Uansett hvor bevandret lesere måtte være i reisebrev-litteraturen, er dette mitt ærlige forsøk:
Det var sen januar og jeg skulle ta nattoget fra Bergen til Oslo. I et vanlig sete. Ikke noe luksus på denne gutten. Det skal være vondt å reise til Syden.
"Syden?!" tenker du kanskje. "Thailand er da ikke Syden". Joda. Ifølge Wikipedia er både Thailand og Egypt i det gode selskap. Det har de hele 3 kilder på.
"Syden" artikkelen på Wikipedia har mye å by på. Jeg har tidligere vært stor tilhenger av radiobiler artikkelen. Syden artikkelen er ikke like god, men den er oppe og nikker. Det nevnes blant annet at Syden er et mentalt-geografisk område. Slike områder skal man ikke kimse av.
Wikipedia er en av få aktører som gjentagende har bedt meg om penger, hvor jeg faktisk har hostet opp en slant. Og jeg passer på å si det hver gang noen klager på det årlige doneringsmaset deres.
"Jeg har faktisk gidd penger til dem" sier jeg. "De gjør en viktig jobb". Da nikkes det og tonen i samtalen snur. Jeg forteller ikke alltid at det var snakk om 20 kroner én gang. Men jeg skal si det om noen spør.
Med meg i sekken har jeg Murakamis "What I talk about when I talk about running". Jeg selv løper ikke noe særlig. Han startet visstnok i en alder av 33. Jeg er 31. Det er fortsatt tid. Jeg tror jeg hadde passet til å være en løper. Suse ut av dørene iført en stram Dæhlie lue og en full camelback på ryggen. Men de siste årene har løping fått et dårlig image. Jeg orker ikke å være en fyr som gjør det David Goggins sier jeg skal gjøre. Da sitter jeg heller på sofaen. Jeg passer til det også. Å sitte på sofaen altså. Der sitter jeg godt. Mange skifter bukse når de kommer hjem for å være mer komfortable. Ikke jeg. Jeg er klar til å sitte på sofaen i samme øyeblikk jeg går inn døren. Jeg går i dongeribukse hele dagen. Det funker like fint til både hverdags og kvelds. Dongeri er for øvrig et vidunderlig stoff. Ble det litt kaffesøl på buksa på morgenkvisten? Ikke noe problem. Umulig å se. Puster gjør det også. Tror jeg. Jeg vet aldri når en bukse puster. Bukser som ikke puster derimot, de er lette å kjenne igjen. Og når jeg har på dongeribukse tenker jeg aldri på hvor godt den puster, så da puster den nok ganske bra.
Jeg merker meg at jeg er noe bekymret for at jeg skal være utslitt idet jeg kommer frem. Med jet lag og et trøtt tryne. Og at jeg da bare blir sittende på hotellrommet og se på Netflix. La oss håpe det ikke skjer. Det blir fort et kjedelig reisebrev. Og ikke minst waste of sol.
21:47
David Goggins sa en gang: "The absolute best thing you can do to prepare for a long journey is to go to SATS and get a workout.". Neida. Det var bare noe jeg fant på. Heldigvis sa han ikke det. Så det betyr at jeg kan gjøre det. Og det har jeg gjort. Det som er med Sats er at det koster mye penger i måneden, men de serverer reklame over en lav sko likevel. Med skjermer som viser samme video på en loop som varer i omtrent 4 minutter! At jeg må se på hun dama ved siden av svampebob, i loop, er total galskap. Gi meg en halv arbeidsdag så kan jeg mekke sammen innhold de kan vise uten gjentakelse i en måned. Er det noe vi ikke mangler er det innhold. Skjerpings Sats.
I Thailand er hovedingrediensene i rettene soya, ris og peanøtter. Jeg er allergisk mot soya og peanøtter. Jeg må muligens klare meg med å bare spise mango. Thailand er et varmt land. Det føles ut som det vokser mangoer der. På trær. Om det ikke gjør det vil det slå noen små sprekker i verdensbildet mitt. Det hadde vært deilig om de vokste ute på gata. At jeg kunne plukket dem ned når jeg ble sulten. Men de hadde sikker smakt eksos. Og asfalt. Mango er også vanskelig å spise uten et skarpt redskap til å skjære den opp. Vil jeg tro. Det burde egentlig være mulig å bite i den, spytte ut skallet, for så å spise seg innover. Men det har jeg aldri prøvd. Kanskje jeg får prøvd det i Thailand. Jeg må passe på at ingen ser meg i tilfelle det går galt. Det er mange folk i Bangkok, så det kan være vanskelig å utføre rent sånn praktisk.
Nå er det ikke lenge til toget mitt forlater stasjonen. En time og tre minutter for å være nøyaktig. Jeg liker ikke å være for tidlig ute. Men det hadde vært kjipt å miste toget, for å så miste flyet, for å så være stuck igjen i Bergen. Jeg liker Bergen. Men akkurat nå hadde jeg sett for meg sol og varme, og da er det ikke så lett å bare endre holdning til at Bergen er like fint som Thailand.
Klokka er 22:00. Toget går 23:01. Jeg får komme meg avgårde.
22:43
Jeg har satt meg på toget. Jeg fikk tildelt et sete i en sittegruppe. Der to og to seter er vent mot hverandre. "Herlig" tenkte jeg. Det kan da ikke være slik at noen andre, tilfeldige skal sitte ovenfor meg hele turen. Med så få mennesker på toget må det da være slik at setene ikke blir valgt slik at man skal sitte ovenfor randoms gjennom hele natten. Dette var jo en stor grunn til å ikke velge sovekupé. Jeg vil jo ikke tilbringe natten ansikt-til-ansikt med fremmede folk.
Klokken blir 22:39. Noen setter sekken sin på setet på andre siden. Fuck. Kanskje de bare skal finne noe før de går videre. Sekken lukkes. Og legges opp i bagasje hyllen over setet. Fuckorama. Jakken henges opp ved siden av setet rett over meg. Fuckolini. Shit. Skal jeg være en fyr som ikke sier noe, ikke hilser, til personen jeg skal sitte ovenfor gjennom hele natten fra Bergen til Oslo? En som ikke veksler ord med setevennen sin?
"Da er vi setevenner da". Rått. Enormt levert av meg.
"Ja! Jeg var redd for at toget ikke skulle gå, da jeg så det var innstilt"
"Ja, jeg også! Men heldigvis var det ikke dette."
"Ja heldigvis"
Stillhet.
"Jeg er spent om jeg får sove. Jeg tok heldigvis med meg nakkepute". Jeg løftet opp nakkeputen min som lå i setet ved siden av.
"Ja jeg tok dette toget sist fredag og det gikk fint altså. Jeg har med nakkepute jeg óg. Og en...hva heter det igjen"
"Ansiktsmaske?"
"Ansiktsmaske ja. Det ble for lyst for meg sist gang. Jeg måtte wrappe skjerfet rundt hodet for å få sove"
"Okei det er bra. Du få dunke borti meg hvis jeg snorker. Jeg tror ikke jeg gjør det, men plutselig. Man vet aldri"
"Hehe, jeg satser på øreklokkene blokkerer det ut. Sist hadde jeg bare med meg airpods, og da gikk de tomme for strøm midt på fjellet"
"Oi. Det er bare det jeg også har her. Men jeg har øreklokker i sekken. Jeg finner fram de jeg"
Jeg reiste meg. Fant fram sekken. Fant fram øreklokkene. La tilbake sekken. La klokkene på bordet mellom oss.
"Da var vi klare"
"Da var vi klare vetdu"
Ferdig. Det gikk jo bra dette, tenkte jeg. Kanskje jeg er en fyr som snakker med fremmede likevel. Jeg trodde det skipet hadde seilt for lenge siden. Men nå gikk det jo som det suste her.
Etter et vellykket mellommenneskelig møte var tonen for turen satt. Forhåpentligvis.